Fiskeslag

Ørret - (Aure) latin: Salmo Trutta

Ørret eller aure (Salmo trutta), også kalt brunørret og brunaure, er en laksefisk (Salmonidae) som er svært populær som matfisk og blant sportsfiskere.

Ørret fanges gjerne med flue, sluk eller garn. Dorging og trolling etter ørret er populært på større innsjøer, der slikt er tillatt.

Likeledes er det populært å otre etter ørret der hvor dette er tillatt.

 

 

Utbredelse og spredning

 

Ørret hører opprinnelig hjemme i Europa og Lilleasia, men den er for lengst spredt til nesten alle verdensdeler. Til Norge kom den trolig fra sjøen etter siste istid. Mennesket hjalp den videre, forbi høye fosser og opp strie elver, slik at den også kunne kolonisere store deler av høyfjellene. Ifølge Svein Indrelid[2] har utsetting av ørret pågått i Norge siden eldre steinalder.

 

Ørret tåler store temperatursvinginger bedre enn andre ørretarter. Den var derfor enkel å introdusere til nye steder. Britene introduserte arten i India (1863), Tasmania (1864), Australia, New Zealand (1867), og Sør-Afrika (1876). En amerikansk kultiveringsekspert ved New York Fish Commission bragte med seg befrukta ørretegg fra Tyskland til Caledonia klekkeriet i USA. Noe tidligere samme år bragte en annen kultiveringsekspert med seg befrukta ørretegg fra Tyskland til Northville klekkeriet i Michigan. Disse ble senere introdusert til Pere Marquette elva i det nordlige Michigan. Innen fem år var gått var befrukta ørretegg spredt til klekkerier over hele USA. Fisken ble introdusert til 45 stater, hvorav den trives og yngler i 34. Ørret ble også introdusert til Canada mot slutten av 1800-tallet.

 

Beskrivelse

 

Navnet ørret eller aure stammer fra den norrøne beskrivelsen av denne fisken, aurriði – den som rir eller farer fram og tilbake på auren, altså grusbunnen, i gytetiden.

 

Ørret har karakteristiske prikker langs flankene og på ryggen. Det er en laksefisk med to finner på ryggen, hvorav den bakre kalles fettfinne. Grunnfargen kan variere fra nesten blank til mer brun og rødbrun. Buken er lys og ryggen mørk eller mørkere enn flankene. Prikkene kan variere i farge, størrelse og intensitet, fra nesten sorte til røde, og finnes over hele fisken, unntatt i buken. Vannkvalitet og føde påvirker utfargingen, i tillegg til naturlige forskjeller som følge av stor genetisk variasjon. Sjøørret, som er anadrom, bekkeørret, fjellørret og innsjøørret finnes naturlig i Norge.

 

Sammenlignet med atlanterhavslaks har ørret en mer butt og kompakt hodeform; kraftigere kropp; et kjevebein som når bak øyet; mange velutviklede tenner; kraftigere halerot og slappere halefinne.

 

Størrelse

 

Ørret kan trolig bli omkring 50 kg tung. I Kura elven i Aserbajdsjan skal det ha blitt fanget Kaspiørret på hele 51 kg, men det hersker noen usikkerheter omkring denne fangsten. World Records Freshwater Fishing regner den imidlertid som dokumentert.[3] I Walchensee i Bayern i Sør-Tyskland ble det i 1934 fanget et eksemplar av storørret på stang som veide 31 kg.[4] Det finnes også rapporter som kan fortelle om ørret på opp mot 42 kg (fra Chiemsee, Tyskland), men denne fangsten lar seg ikke dokumentere. I Norge er særlig Mjøsørret, Tyrifjordørret og Randsfjordørret kjent for å bli svært store, men det finnes storørret i en rekke vann også her i landet. Også sjøørret kan bli over 20 kg tung. I så måte er verdensrekorden en fisk på 22,23 kg, fanget på stang i Grande-elven i Argentina på 1990-tallet.

 

I Norge er ørret den mest utbredte ferskvannsfisken, idet det er få kommuner hvor den ikke finnes. Den går i fjellet opp til 1400 m eller mer. I elvene foretrekker den steder med rask strøm med mer eller mindre steinet bunn og forekommer derfor forholdsvis sparsomt i de sakte rennende lavlandselvene i det sørøstlige Norge. Sin fulle utvikling oppnår den først i vannene og innsjøene, hvor tilgangen på næring er rikere enn i elvene.

Røye (Røyr, Rør) - latin: Salvelinus Alpinus

Røye eller røyr er ein laksefisk som lever i kaldt vatn over heile den nordlege halvkule. Det er den nordlegaste ferskvassfisken me kjenner til, og var mest sannsynleg den første fisken som vandra inn i Noreg etter istida.

 

Ferskvassrøye finst over hele landet, og lever heile livet i ferskvatn. Han likar best kaldt, oksygenrikt vann. Sjørøya finst frå Nord-Trøndelag og nordover til Svalbard, og reknast som anadrom fordi ho i periodar vandrar ut i havet. Til saman finst det over 30 000 bestandar av røye i Noreg og norske farvatn.

 

Kjenneteikn

 

Røya ser ulik ut til ulike stadium i livet og i ulike bestandar, men ei rekkje trekk går att. Dei heilt yngste fiskane har mørke ryggar med lys underside og store flekkar på sidene. Desse såkalla fingermerkene forsvinn og vert erstatta av små, kvite flekkar når fisken vert eldre og får blankare sider. Når røya skal gyta skiftar fargen og vert mørkare med raud buk. Røye med sølvblank buk vert mange stader kalla for sølvrøye.

 

Røya er mellom 20-30 g til over 10 kg tung, men vekta ligg vanlegvis mellom 100 og 200 g. Eksemplar på opptil 107 cm er kjend.

 

Levesett

 

Røye lever stort sett i innsjøar, men dei førekjem stundom òg i elver. Dei lever langsmed botnen som ungar, på djupare vatn i vassdrag med aure. Vaksen fisk kan både leva i ope vatn eller knytt til botnen. Som ung et røya botnlevande små krepsdyr og fjørmygglarvar, når ho vert eldre tek ho òg dyreplankton, blautdyr og småfisk.

 

Røya gyter i innsjøar om hausten, i nordlege bestandar kan dei òg gjera det i elver. Gytinga skjer på grusbotn, kor hoa lagar gytegrop og grev ned rogna etterpå. Yngelen vert kjønnsmogen etter 2-10 år.

Europeisk Ål - latin: Anguilla Anguilla

Europeisk ål (Anguilla anguilla) er en fisk i ålefamilien med slangelignende kropp og glatt, tykk hud.

Hunnen kan bli opptil 1,5 m lang, mens hannen sjelden blir lenger enn 0,5 m.

Ålen gyter i Sargassohavet, og yngelen bruker ca. 3 år på vandringen tilbake til slektens opprinnelsessted. Etter oppnådd vekst (ikke alder) i ferskvann, vandrer den ut i havet igjen for å gyte.[3]

Den europeiske bestanden er gått ned med 97–99 % siden 1980. Årsakene til reduksjonen er ukjente, men menneskelig påvirkning som overfiske, spredning av parasitten Anguillicoloides crassus og vassdragsreguleringer kan være viktig. Naturlige årsaker som svingninger i den nordatlantiske oscillasjonen, klimaendringer i Sargassohavet og vekst i bestanden av skarver kan også spille en rolle.

Ålen er i dag sterk truet og er oppført både i IUCNs rødliste og Norsk rødliste.

Ålen er totalfredet i Norge fra 2010.

Trepigget Stingsild - latin: Gasterosteus Aculeatus

Trepigga stingsild er den vanlegaste stingsildarten i Noreg. Han er utbreidd i fersk- og brakkvatn over heile Eurasia, bortsett frå i Donau. Dei kan òg treffast på i saltvatn, men då helst tett inne med kystane.

 

Arten er særs vanleg som laboratoriedyr, særleg har åtferdsbiologar som Niko Tinbergen gjort mykje viktig forskingsarbeid med han. Han seiast å vera relativt lett å halda i akvarium, men vert ikkje tilrådd for amatørakvaristar då han krev både kaldt vatn og levande fôr.

 

Kjenneteikn

 

Trepigga stingsild er ein ganske liten fisk, med ei lengd på 5-11 cm. Ferskvassformer er mindre enn brakk- og saltvassvariantar. Namnet sitt har han fått på grunn av fremre delen av ryggfinnen, som er omdanna til normalt 3-4 skarpe piggar. Den bakste finnestråla på ryggen er òg omdanna til ein pigg som står åleine. Han har òg ei rekkje harde beinplater på sidene av kroppen og ei bukfinne som er redusert til ein skarp pigg og ei lita stråle. Denne kroppspansringa fungerer som eit forsvar mot større rovfisk.

 

Reine ferskvassformer av arten har som regel eit brunt eller grønaktig skjer, medan anadrome former er blankt grøne til blåsvarte. Det eksisterer òg nokre få heilt svarte bestandar. Sidene er vanlegvis bleike og buken gul, kvit eller sølvaktig. I gytetida vert hannar (utanom i svarte bestandar) sterkare farga, med ein karakteristisk raud eller oransje buk.

 

Levesett

 

Stingsilda er ein særs tilpassingsdyktig liten rovfisk som lever i stim på grunt vatn. Dei trivst best i vatn med ein viss grad av vegetasjon; ofte på mudder- eller sandbotn, men kan klara seg ved eit særs breitt spekter av tilhøve innanfor temperaturar på 4 – 20°.

 

Føda til arten består for det meste av makk, små krepsdyr, larvar og vaksne vassinsekt, drukna flygande insekt og fiskeyngel. Det finst fleire døme på at dei kan jakta på og eta sitt eige avkom.

 

Formeiring

 

I gytetida vert stingsildhannane særs territoriale, og forsvarar eit lite revir rundt eit forseggjort reir som ligg på mjuk botn. Dette byggar hannane sjølv av ymse plantemateriale, som vert sett saman med eit sekret som vert produsert i nyrene og m.a. inneheldt glykoproteinet spiggin. Reira er tunnelforma, og under gytinga sym hoa gjennom dei. Både hoer og hannar har ofte fleire partnarar gjennom same sesong; hannane oftast i det same reiret.

 

Etter gytinga heldt hannen fram med den territoriale åtferda si, og vaktar reiret aggressivt mot predatorar. Han heldt òg reiret ved like ved å syta for oksygentilførnad og fjerning av daude eller sjuke egg og larvar.

 

Mange bestandar treng 2 år på å modnast, men det finst òg dei som brukar både 1 og 3 år. Dei færraste overlever meir enn ein gytesesong.

Copyright © All Rights Reserved